No reiser eg heim

Etter aa ha vore i Lima i tre veker fekk eg nok av familiemaaltid og eg brenn av reiselyst. I dag tidleg dro eg fraa eg min kjaere i Lima og er no i Cuzco saman med ASV. Vi konsentrerer oss i dag, foerste dagen om aa puste. Cuzco er paa 3300 meter og har litt for lite luft. Drikker coca-te og slapper av og satser paa aa unngaa ballonghode. Om ein dag eller to burde vi vaere klare for aa legge ut paa tur, sjaa paa steinane som inkaene la her i stroket for sekshundre aar sidan og forhaapentligvis klare aa komme oss til det forjettede Macchu Picchu. Eg er ved godt mot og bli og glad. I morgon kommer min nederlandske venn Joeran.

Dette er byrjinga paa reisa heim til Buenos Aires, kor eg kjem den 27. februar.

Ein kval valdtek

Medan ho soev kjem han lydlaust naermare
ho droemmer om krill, ti millioner krill
og hennar to maanader gamle son paa berre eitt tonn flyt i vatnet eit par meter fraa henne
han kjem, ho soev, han legg seg naermt inntil, kjenner at vatnet er varmare der
og han blir tent, han koyrer seg sjoelv inn i henne, ho skrik i ultralyd og sonen vaaknar
han skrik endaa hoegare, men kan ikkje gjere noko, for han har ikkje korkje armar, bein eller tenner
ho vrir seg og plaskar voldsomt, men han foelger bevegelsane hennar og ho slepp ikkje unna
ho puster ut, inn, faar vatn i lungene og hoster, tusen smaa bobler i vatnet
sonen ser paa, sjokkert, og hoeyrer for foerste gong dei djupfrekvente lydane som den virile hannen utstoeter med stigande frekvens

og ti aar seinare gjer han det same

---

Sjaa bilete fraa dette aaret paa http://folk.ntnu.no/trygvetv/2007/

Et enkelt og instruktivt eksempel

Alan García

I perioden 1980-1997 var Peru hardt rammet av nasjonal terrorisme. Kommunistar ville gjere revolusjon og endte opp med aa drepe tusenvis av uskyldige mennesker. Myndighetene, dvs. den peruanske Haeren, ville paa si side stoppe terroristane, men endte opp med aa drepe ytterligere tusenvis av uskyldige mennesker. Peru var meir eller mindre i ein tilstand av borgerkrig, der begge partar begjekk grove menneskerettighetsbrudd.

I perioden 85-90, den mest intense med tanke paa terrorismen, var Alan García president i Peru. Regjeringa gjorde i denne perioden alvorlege brotsverk, med hensyn paa baade korrupsjon og menneskerettigheter, og García er naa anklaget ifoelge San Jose-avtalen i den interamerikanske domstolen for menneskerettigheter.

Mirakuloest nok vart Alan García i 2006 gjenvalgt, og fortsetter naa som president i Peru, soetten aar etter sin foerste president-periode. Hans fanesak for oeyblikket er aa gjeninnfoere doedsstraff i Peru, angiveleg for aa straffe terroristar og pedofile. Problemet med terroristane er at majoriteten av dei allereie sit i fengsel og soner sin dom. Det ville stride mot de aller mest grunnleggende prinspper aa starte paa nytt prosessene og tildele nye dommer med tilbakevirkende kraft. Og med hensyn paa pedofile er de fleste utdannede mennesker einige om at det finnast meir humane maatar aa stoppe pedofile enn ved elektrokutasjon.

Ved en naermere analyse viser det seg aapenbart at Alan García har andre motiv for aa gjeninnfoere doedsstraffa. Det er nemlig slik at dersom Peru velger aa tillate doedsstraff, vil landet ikkje lenger tilfredstille San Jose-avtalen. Peru maa dermed trekkje seg tilbake fra avtalen, domstolen for menneskerettigheter mister sin makt i Peru, og kan ikkje fortsette saken mot García.

Dette er saa aapenbart at selv en slapp gringo som meg kan forstaa kva som skjer med tilgang paa eit minimum av informasjon. Denne informasjonen rekk imidlertid ikkje fram til stoerstedelen av Peru sin befolkning. Dei serioese avisene tek sjoelvsagt opp problemstillinga, men dei er for dyre og tildels for avanserte til aa appelere til den fattige delen av befolkninga (80%). Til desse rekk kun budskapet som publiserast i TV og de mest populaere avisene, som utstrakt grad er styrt av García og hans nettverk. Stoerstedelen av befolkninga er fornoegd, og García fortsetter som president i Peru, med litt fleire liv paa samvitet.

Diaré, spy, feber og lus

Eg trudde eg hadde hatt nok uflaks etter aa ha laage ein dag langstrakt i senga med kvalme, feber og diare, men jaggu klarer ikkje Lady Lei aa oppdage ei forbanna lus i haaret mitt ogsaa, samme dagen. Spesialshampoo er innkjoept, og eg haaper den er sterk nok til aa gjoere ei kvar lus sin droemmehabitat, dreadlocks, om til eit ubeboelig helvete for disse smaa rakkerene.

Det er kanskje paa sin plass aa stille spoersmaalet; Kva i all verden er det du gjoer i Peru, Trygve? Dette spoersmaalet har eit langt svar, som eg haaper aa faa tid til aa skrive inn i loepet av dei neste dagane.

Sjekk siste oppdatering av bilder.

Reaksjoner

Reaksjoner eg har faatt paa utseendet mitt dei siste to vekene:

- Mendoza, 29. desember: Eg gaar inn i ein buss i Mendoza, ein ung mann stirrer intenst paa meg og slaar kors for seg. Det er openbart at han trur at eg er Jesus.

- La Serena, 6. januar: Eg og Lady Lei sitter paa ein paa veg til sentrum av byen, daa ei sju aar gammal jente som sit paa setet bak oss begynner aa rive meg i rastaflettene og skriker "Jente! Jente!" (¡Niña! ¡Niña!)

- Arequipa, 9. januar: Vi slentrer rundt i ein park i utkanten av byen. Ei mor med ein gutt paa fem-seks aar kjem mot oss. Ein meter fraa oss stopper gutten plutselig opp, peiker mot himmelen og roper "Se!!! Se!!! Seeee!" (¡Mira! ¡Mira! ¡Mira!). Vi ser rundt oss men oppdager ingen ting. Gutten fortsetter aa skrike og til slutt gaar det opp for meg at det er meg han peiker paa, ikkje himmelen.

- Arequipa, 9. januar: Vi er paa vei til hostellet vaart for aa ta ein siesta naar ei gammal dame passerer meg i gata, stirrer paa meg og slaar kors for seg. Ho tok nok feil av meg og Jesus ho ogsaa.


Alle disse episodene skjer naar eg gaar med laust haar. Eg er meir enn freista til aa gaa inn i ei kirke, spasere henslengt opp til preikestolen og rope ut "Eg har komme!", berre for aa sjaa reaksjonane.

Peru

Forskjellen var merkbar allerede paa grensa - Chile sin grensestasjon paa den eine sida, ryddig og moderne, Peru sin paa den andre med sine nedslitte, gamle bygningar.

Lady Lei hadde lenge skremt meg med sine mange historier fra Peru, kor kaotisk det er, kor farlig det er, kor uaerlige folka er her og eg veit ikkje kva. Men etter berre eitt doegn i landet kan eg seie at eg allerede er forelska. Dette er virkelig eit spennande sted aa vaere paa reise. Peru er totalt forskjellig fraa baade Chile og Argentina. Aa krysse grensa er aa reise til ei anna verd, ei anna tid. Folka er forskjellige. Moerke u huden, gamle, skrukkete ansikter, kvinner i tradisjonelle klesdrakter, fargerike skjoert og hatt. Cholitas, etterkommere av indianerene, inkaene, quechuane. Maten er forskjellig, meir smakfull og raavarene dei bruker er for meg ukjende. Markedene i gatene bugner av frukter som eg aldri har hoert om foer.

Landet, geografien, er interessant i seg sjoelv. Oerken i vest, fjellkjede i midten og regnskog i oest. Hoege fjell, vulkaner, canyons. Inkaruiner. Eg ser virkelig fram til aa bruke dei neste to maanadene her!

Atacama

Timesvis langs lange, strake veistrekninger. For meg er det ein opplevelse, for dei fleste andre i bussen er det drepande kjedelig. Dette er virkelig kjedelig terreng. Atacama-oerkenen er verdens toerraste oerken. Her regner det aldri. Mil etter mil med sand, grus, stein, saltsjoear og motorvei.

Ein og annan smaaby kvar tredje time. Imellom, ingenting. Ikkje ein busk, ikkje eingong ein einsleg kaktus klarer aa overleve i dette klimaet. Langs vegen ligger det stroedd rester av eksploderte bildekk, og med skremmande jevne mellomrom passer vi animitas, smaa kvite hus med fotografier, stearinlys og plastikkblomster, monumenter som vitner om de utallige doedsulykkene som har skjedd paa disse strekningene. Mange sovner bak rattet og vaakner aldri opp igjen.

Maanelandskapet fortsetter. Det skremmer meg, eg tenker at dersom eg blir forlatt her, vil eg doe. Av kulde om natta eller av toerst om dagen. Kanskje ville eg kravle meg ned til kysten i haap om aa finne vatn eller folk, men finne den like oede og forlatt som resten av oerkenen. Og eg ville slurpe i meg saltvatn til nyrene mine svikter.

Vi bruker 24 timar paa aa krysse oerkenen, fraa La Serena i soer til Arica i nord.

Lengre enn...

Etter nesten ti dager paa reise er det fortsatt lengre igjen til Lima enn den distansen vi har lagt bak oss til Buenos Aires. Lima har meir og meir peika seg ut som maalet for reisa. Fordi det er stedet for aa moete vennene og familien til Lady Lei (hjelp), fordi det er billig og fordi det skal bli fint aa legge fra seg litt bagasje foer reisa fortsetter i Peru.

Reiserute

Vi har hatt ei fantastisk reise saa langt. Etter to dagar i Mendoza reiste vi til Valparaiso, der vi var saa heldige aa faa bu fire dagar i huset til Felipe, saman med mor, soester, bror, kjaereste, la Pollo og ellers dei som hadde bruk for ein plass aa overnatte. Vi feira nyttaarsaften sammen med venner av Felipe. Fyrverkeriet og nyttaarsfeiringa i Valparaiso seiest aa vaere eitt av verdens femte beste, og til og med eg vart imponert, eg som vanligvis syntes fyrverkeri er noko tull. Vi fekk nok ein gong sjaa kor vakker Valparaíso er, sjoelv dagen derpaa etter ein av verdens stoerste festar.

Ein bakke i Valparaíso
Vi dro videre til La Serena, der vi no har vore to dagar og to netter. Vi har gaatt paa stranda, surfa, sykla, og vandra rundt. Byen er pen aa sjaa paa, men ikkje saa fryktelig interessant. Det er derimot paa sin plass aa nevne hostellet, som er verdt heile oppholdet. Hostel Maria Casa er vakkert, personlig, med masse spennande folk, og Maria sjoelv er ei bestemor som er saa soet og snill at det blir vanskelig aa forlate dette stedet.

Forlate La Serena gjer vi no altsaa uansett, og setter oss paa bussen i tjuefire timar for aa komme fram til Arica, og deretter direkte krysse grensa til Peru og ta ein overnatting i Tacna. Vi kommer til aa passere masse flotte steder i Chile, men vi har mest lyst til aa komme fort til Peru. Chile er dyrt, og eg foretrekk aa bruke tida mi i Peru, som ogsaa er eit mykje meir spennande land, haaper eg. ¡Chau Chile! ¡Gracias!