Sunday, March 18, 2007

Mi Buenos Aires querido,

cuando te vuelva a ver
no habrá más pena ni olvido.

Å komme tilbake til Argentina, og spesielt Buenos Aires, etter ei lang reise i Peru og Bolivia, er for meg no å komme heim. Argentinere er forhatte i heile Sør-Amerika for sin overlegne holdning til andre latinoar og si overdrevne tru på sitt eget land og sin kultur, men eg, eg liker dei. Dei har eit temperament, eit humør og ein humor som eg kan kjenne meg igjen i. Dei eit utseende som ikkje er alt for forskjellig frå mitt eige, som gjer at eg kan gli inn i mengda, være ein av dei, sleppe å stikke meg ut med eit kvitt hode over alle, sleppe å være ein gringo.

Buenos Aires er som før, med sine tusenvis av barer, kafear, restaurantar, biffar, teatre, museum, kunstutstillinger, nattklubbar og festar som øydeleggjer døgnrytmen i dagevis. Folk skynder seg langs gatene som før og trafikken dundrer langs breie avenidas. Sommeren fortsetter med steikande sol og varme dagar, avbrutt av enkelte tunge regnskyll og tordenbyger. Vennene mine er her fortsatt, vi samlast kvar kveld for å drikke mate i ein park, spise middag, drikke vin. Ah kordan eg har savna den argentinske vinen. Og den argentinske kiosken, som finnast på kvart gatehjørne, der du til ei kvar tid kan kjøpe mat, sigarettar, øl og vin (og til tider marihuana). Buenos Aires oser av liv, som før. Koker av mennesker, forretingsmenn i dress stresser rundt, kunstner"bohemer" med rike foreldre slentrer i gatene og forelskede par kysser på kvar ein benk, i kvar ein park.


Mi Buenos Aires querido,
cuando yo te vuelva a ver
no habrá más pena ni olvido.

El farolito de la calle en que nací
fue el centinela de mis promesas de amor,
bajo su inquieta lucecita yo la vi
a mi pebeta luminosa como un sol.
Hoy que la suerte quiere que te vuelva a ver,
ciudad porteña de mi único querer,
y oigo la queja de un bandoneón
dentro del pecho pide rienda el corazón.

Mi Buenos Aires, tierra florida,
donde mi vida terminaré,
bajo tu amparo no hay desengaños,
vuelan los años, se olvida el dolor.
En caravana, los recuerdos pasan,
como una estela dulce de emoción.
Quiero que sepas que al evocarte
se van las penas del corazón.

La ventanita de mis calles de arrabal
donde sonríe una muchacha en flor;
quiero de nuevo hoy volver a contemplar
aquellos ojos que acarician al mirar.
En la cortada más maleva una canción
dice su ruego de coraje y pasión;
una promesa y un suspirar
borró una lágrima de pena aquel cantar.

Carlos Gardel / Alfredo Le Pera

Saturday, March 03, 2007

Tilbake i byen