Flere ting man ikke skal ta for gitt

Det er en kald dag i begynnelsen av desember. T småsklir på isen som ligger på fortauet der han skynder seg nedover gata. Han har tatt seg fri fra kontoret tidlig i dag, da han har et ærend å gjøre i banken. Lette, små snøflak fyller luften, ett lander på den røde nesen til T, der det umiddelbart smelter. Klokken er allerede tre, og banken stenger om en halvtime. Over broen sakker T ned farten. Det er så vakkert på denne tiden av året, et rødt skjær ligger over byen, og de skjeve trehusene speiler seg i den iskalde elven.

Klokken er fem over tre da T ankommer banken. Han er nervøs for å være for sen, men heldigvis er det kun to kunder i køen foran ham. Ett minutt senere står T foran skranken, med lua og hanskene i den ene hånda, og en husleiekontrakt i den andre. "Jeg skulle ha åpnet en slik depositums-konto", sier T, noe usikkert. Det er mange år siden sist han gjorde dette, og han ved ikke om han har med seg alt han trenger. "Her er husleiekontrakten min", fortsetter T, "og huseieren er allerede kunde i banken, så De skulle være i stand til å finne opplysningene om ham på maskinen Deres". "Skal vi se", svarer den piken bak skranken. Hun har halvlangt lyst hår og falske røde roser i kinnene. Hun er ganske pen, men aldeles for ung for T. T er jo dessuten gift, og burde ikke på slikt. "Er De kunde av banken, da?", spør piken. T er ikke kunde av banken. "Ja, har De med dem pengene i kontanter, da?" spør hun videre. "Nei, det hadde jeg da ikke tenkt på", svarer T, "men jeg har da et bankkort. Jeg har nok penger på kontoen min til å sette inn på depositumskontoen, så De trenger ikke bekymre Dem". "Men De må ha pengene i kontanter hvis De skal sette inn pengene i en konto her," sier piken, "og De kan ikke ta ut penger i minibank, for den har en grense på 9.900 kroner". Depositumet som T skal betale er på 17.000 kroner. "Men De kan jo ringe til banken Deres og be dem heve grensen på uttak i minibank", foreslår piken. T mener at det er en god løsning, og sier at han straks kommer tilbake.

En mann med en merkelig, nasal stemme tar telefonen da T ringer til banken sin. "Jeg skulle gjerne ha hevet grensen for uttak i minibank, slik at jeg får tatt ut penger som jeg skal sette inn på en depositumskonto i en annen bank", sier T. "Det kan vi ordne", svarer mannen med den merkelige, nasale stemmen, "men hva er fargen på Deres første bank?". "Unnskyld", svarte T, "men spurte De meg om _fargen på min første bank_?". "Jeg kan ikke høre Dem", sier den nasale stemmen i telefonen, "jeg kan ikke høre Dem". "Kan De høre meg nå?" spør T. "Jeg kan ikke høre Dem!" skriker den nasale stemmen. "Kan De høre meg nå da?" spør T. "Jeg kan ikke høre Dem! Jeg ringer Dem tilbake, OK?". Klokken er nå ti på halv fire, banken stenger om ti minutter. T løper ut på gaten i håp om å finne bedre forhold for å samtale i mobiltelefon. Telefonen ringer. "Hei, det er T", sier T. "Ja, hei, nå hører jeg Dem", sier den nasale stemmen, "det var fargen på banken Deres". "Unnskyld, men jeg forstår ikke hvorfor De spør meg om dette", svarer T, "men banken, den er altså rød på utsiden, hvis det er det De mener". "Jeg kan ikke høre Dem!" skriker den nasale stemmen igjen. "Rød", skriker T, mens en gammel dame skvetter til på fortauet ved siden av ham. "Rød!". "Jeg kan ikke høre Dem, jeg blir nødt til å legge på", sier den nasale stemmen. Klokken er nå fem på halv fire.

T ringer til banken en gang til. Denne gangen er det en kvinne som svarer. "Hva kan jeg hjelpe deg med?" T forklarer saken, og denne gangen går alt så meget bedre. Idet T skal til å legge på, roper kvinnestemmen ut i luften mellom snøflakene, "Hør! En ting til!". "Ja?". "De kan ikke ta ut mer enn 9.900 kroner av en minibank. Det er en grense som er satt på minibankene, det er ingenting jeg kan gjøre med det", sier kvinnestemmen. "Så hvordan kan jeg ta ut penger da?", spør T. "De må gå i en bank og ta ut penger over skranken", svarer kvinnestemmen. Klokken er nå ett minutt på halv fire. Banken er fortsatt åpen. T løper bort til skranken med piken med de røde rosene. "Nå har jeg hevet beløpsgrensen", sier T, "men jeg kan fortsatt ikke ta ut mer enn 9.900 kroner i minibanken, jeg må ta pengene ut her i banken, fikk jeg beskjed om." "Her i banken?", spør piken. "Men her kan De dessverre ikke ta ut mer enn 2.000 kroner i kontanter. Det er en grense som vi har satt." T ser på de falske røde rosene i kinnene til piken. Han er ganske rød i kinnene selv nå. "Så da kan jeg ikke åpne en depositumskonto?", spør T. "Nei, dessverre," sier piken. "De må bruke utgangen bak her, ta først til høyre og så til venstre, den døren der, ser De?". T går mot døren, først til høyre og så til venstre. Han kommer ut i gaten, og kjenner snøflakene mot hodebunnen. Han glemte lua og hanskene i skranken. De ligger rett ved pikens tastatur, T kan se dem gjennom glassdørene i hovedinngangen til banken mens han går hjemover.