Jeg hadde en interessant samtale med en av mine beste venner her for en ukes tid tilbake, om vår dårlige klimasamvittighet. Dette er noe jeg har tenkt mye på i det siste. Det har seg nemlig slik at egne handlinger ikke alltid henger så godt sammen med egne holdninger. Jeg for min del anser mine egne klimaholdninger for å være ganske ekstreme i forhold til gjennomsnittet blant norges befolkning, for ikke å snakke om resten av verden. Men likevel, jeg fortsetter å forbruke, jeg fortsetter å fly og jeg fortsetter å spise kjøtt og drivhustomater.
Holdninger er et veldig interessant tema. Da jeg studerte psykologi, var det kanskje dette jeg syntes var det mest interessante. Jeg vil anbefale alle å låne en grunnleggende bok i sosialpsykologi og slå opp på stikkordet holdninger/attitudes. Det er tildels skremmende lesning, som burde være pensum i enhver grunnleggende utdanning i et sivilisert land.
Den kanskje mest forurensende enkelthandlingen mennesker kan gjøre, ved siden av å kjøpe seg bil, er å fly. Vi unge norske studenter elsker å reise, vi besøker andre kontinenter over en lav sko og stiller ikke noe videre spørsmål ved det. Dette på tross av at de fleste er klar over klimatrusselen det utgjør. En typisk interkontinental tur-retur reise med fly medfører utslipp i størrelsesorden 5 (ekvivalente) tonn CO2, og det i et lag av atmosfæren som er langt mer følsom for utslipp enn den tjukke lufta vi har her nede på bakken. Til sammenligning er det innenlands utslippet per nordmann ca. 10 tonn/år, mens flere forskere, deriblant vår kjære NTNU-professor Hertwich, mener at vi burde ned på et nivå på 1 tonn CO2/år per person for å kunne videreføre en bærekraftig sivilisasjon på jorda.
Så hva kan vi gjøre? Det enkleste er jo å slutte å fly, men sett fra et semiegoistisk halv-FrPisk synspunkt, er det det beste? Samtalen som jeg hadde med min gode venn, fikk meg til å tenke. Det har seg jo nemlig slik at den muligheten vi har, er helt enestående. Den muligheten som unge mennesker i den vestlige verden i dag har til å besøke andre kulturer og steder, ligner på muligheten våre besteforeldre (fedre) hadde. Forskjellen er at vi reiser med fly, mens bestefedrene våre reiste med båt. Muligheten vi nå har for å reise til et annet kontinent, for det som faktisk er prisen av en brøkdel av en månedslønn, er sannsynligvis høyst temporær. Med dagens stigning i oljeprisene og mangelen på et godt alternativ til rask interkontinental transport, kan vi ikke regne med å beholde denne muligheten i stort mer enn ti-tjue år til.
Så kanskje er dette noe vi burde benytte oss av? Kanskje, om femti år, kommer vi til å sitte å fortelle våre egne måpende barnebarn om fantastiske reiser til Asia, Australia og Latin-Amerika, imens de ikke kan forestille seg å reise dit, fordi en flybillett koster mer enn en årslønn og båttransport fortsatt vil komme til å ta måneder.
Men akk, min dårlige klimasamvittighet tynger meg. Å vite at jeg sitter godt i flysetet med min egen private kino og fiser ut mer CO2 på noen timer enn en gjennomsnittlig nepaleser på et helt liv. Det svir. Jeg må ha tilgivelse. Absolusjon!
Det opplagte alternativet er jo selvfølgelig å kjøpe seg fri. Dette minner jo sterkt om den middelalderske holdninger om at penger kunne kjøpe en fri fra syndene sine, og det føles jo ikke så godt. Spørsålet er jo, fører det fram? Jeg ble selv meget kritisk etter å ha funnet ut at det alternativet som jeg i et par år har benyttet meg av,
Climate Care, i mars i år ble kjøpt opp av JP Morgan, USA's tredje største finans-konsern. Climate Care er et av verdens største organisasjoner innenfor såkalte "
Carbon Offsets".Dette betydde for meg en oppvåkning, og det jeg blåøyd lenge hadde tenkt på som en snill hjelpe-organisasjon som river skitne kullkraftverk for å bygge flotte vindmøller eller sol-parker, ikke bare var dette, men det er også big buisness. Cash is king.
Imidlertid, vi kan jo trøste oss med det Chris Goodall i Carbon Commentary uttaler om denne typen foretak: "De gjør i alle fall ikke saken verre". Jeg ble etterhvert ganske interessert i dette, og klarte til slutt å snuse opp en
artikkel fra
Tufts Climate Initiative, som gir en flott gjennomgang av de enkelte alternativene Carbon Offsets. Denne artikkelen avslørte blant annet at kun 60% av midlene som Climate Care får inn, går til Carbon Offset-prosjekter.
Det finnes generelt to forskjellige typer Carbon Offset-organsisasjoner, non-profit og for-profit. Intuitivt sett vil jo non-profit-alternativer være å foretrekke i denne sammenhengen. Det sveitsiske initiativet
MyClimate ble i den omtalte artikkelen karakterisert som et non-profit alternativ. Denne organsiasjonen, som også har en norsk søster,
MittKlima, bruker 80% av inntektene sine på CO2-reduserende tiltak.
Moralen er: Reis! Men betal for utslippene dine, og sjekk nøye hva slags type organisasjon det er før du betaler.
