Debatten som aldri tok slutt

Det har pågått en debatt i Teknisk Ukeblad de siste ukene, angående hvorvidt klimaforandringer er menneskeskapte eller ikke. Det hele løp ut fra et intervju med professor Pål Brekke, som i TU nr 06/09 retter helt legitim kritikk mot Al Gore sin klimapropaganda. TU klarte å vekke mange folks interesse med sine skandaleoverskrifter, men det er i utgangspunktet ikke noe skandaløst over kritikken som Pål Brekke gav uttrykk for.

Pål Brekke sin kritikk falt imidlertid i god jord hos flere såkalte klimaskeptikerene, som nekter å godta at det er mer enn meget sannsynlig at måten vi forandrer atmosfærens sammensetning på vil ha betydning for klimaet. Hva er det med disse folkene? Hvorfor lar de seg ikke overbevise? Hvorfor klarer de ikke å se at det må være noe galt når alle deres med-klimaskeptikere er astronomer, prosessingeniører og andre synsere? Klimaforskere og meteorologer har (dessverre) trukket seg ut av debatten, da de har viktigere ting å gjøre enn å føre en evig debatt med eksperter fra andre fagfelt om hvorvidt deres forskning er av verdi.

La oss hoppe til år 2100. La oss se for oss at gjennomsnittstemperaturen på jordkloden har steget med 5 grader siden 2009. Havnivået har steget med 1,5 meter og hele Afrika, India, og deler av Latin-Amerika er blitt omgjort til en ulevelig ørken. De fleste klimaskeptikerene er døde, men la oss si at et par fortsatt lever, eller at det har kommet til noen nye gjennom årene. Er de overbeviste nå? Nei! Fordi den argumentasjonen de førte i 2009, vil fortsatt være gyldig. Vi vil aldri komme frem til et åpenbart og uttvetydig svar på om klimaendringene er menneskeskapte. For klimaforskere vil det være nærmest opplagt, men for den jevne mengde av folk og vitenskapsmenn er klimaet et for komplisert system til å kunne gi noen enkle svar.

Det er nå ingen som tviler på at Galileo Galilei eller Copernicus hadde rett da de hevdet at jorden ikke var universets sentrum. Dette er ganske enkelt fordi senere tiders observasjoner har vist at det ikke er slik. Vi kan nærmest direkte observere at jorden ikke er universets sentrum. Dette vil aldri skje med klimamodellene. Det vil alltid være en viss usikkerhet knyttet til klimaet, men vi må velge å stole mest på dem som kan mest om det, nemlig klimaforskerne selv.

Et annet poeng er selve psykologien rundt klimaforandringene. Problemet er at forandringene er forårsaket av våre egne handlinger, uten at vi ser noe direkte årsak-virknings-forhold. Vi vet alle innerst inne at det er bedre å sykle enn å kjøre bil til jobben, men hvis du velger bilen har vi en psykologisk mekanisme som hjelper oss til å mestre denne uoverstemmelsen mellom handling og holdning. Det kalles kognitiv dissonans, og gjør at hjernen din overbeviser seg selv om at handlingene dine ikke er så ille som du egentlig vet at de er. Dermed legges tvilen om menneskeskapte klimaforandringer for stor vekt. Slik kan vi fortsette vårt behagelige liv med bil til jobben og oljemillioner i pensjonsfondet uten at vi får for dårlig samvittighet for det. For dårlig samvittighet er det jo ingen som vil ha. Det er ofte vanskeligere å forandre på hvordan man handler enn på hvordan man tenker.