Gassgrill

Flatbed Avalon 12794 er en tøff gassgrill i svart og krom med tre rustfrie brennere.
Stilig grill med 3 stk hovedbrennere, 1 stk infrarød underbrenner, 1 stk vertikalbrenner (til spiddet) og en sidebrenner til å koke saus eller potet. Grillen har tre emaljerte flametamere og hvilerist for å holde ferdig mat varm. Den har grillspidd med motor og grillrister i støpejern. Praktisk termometer i lokket og romslige skap under grillen for oppbevaring.

Jeg hater gassgriller. Jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor folk kjøper disse enorme monstrene, gidigne mutanter av den gode gamle grillen, som vi en gang i tiden hadde det så koselig med.

For et par uker siden var jeg på besøk hos noen venner av meg, som bor i en ganske stor leilighet litt utenfor Trondheim. Som alle mer eller mindre etablerte par og familier, hadde de en gigantisk gassgrill på terassen. Jeg kommenterte selvfølgelig dette, og fikk svaret at "Det var den minste de hadde, der vi kjøpte den". De hadde hatt den i litt over et år, og fortsatt hadde de ikke brukt den en eneste gang.

Min mor har også en gassgrill. Den brukes én gang i året, når jeg er hjemme på ferie. Hver gang jeg ser dette monsteret som står og samler støv i garasjen, får jeg litt vondt i meg, og tenker at den må få litt gass i rørene.

Jeg kunne godt tenke meg å introdusere fengselsstraff for privatpersoner som går til innkjøp av (gass)grill med vekt på over 10 kilo. Gassgrillen står for meg som et monument over vårt særdeles lite bærekraftige samfunn, og vår evige søken etter lykke i luksus.

Noen som blir med å grille i parken? Jeg tar med grill.

Gammel lykke på en brukket gren

At en gammel lykke funnet på en brukket gren kunne varme så mye under en allerede stekende sol, var jeg ikke klar over. Lykken kom vandrende forbi mitt indre vindu på helt plutselig, og ganske raskt ble den absorbert og vokste i meg.

Den brukne grenen som falt for over to år siden, har nå tydelig slått rot og senere blomstret opp under nærvær av en innvandret bie. Blomsten og bien har gjort det de kan, og skapt noe større, noe som har to liv og ingen fiender.

Helgefred i sjelen...

Maskulinisme

Uttalelser jeg er lei av:

• Kvinner kan gjøre flere ting samtidig.
• Kvinner er mer rettferdige enn menn.
• Mannen er overflødig. Det er kvinner som får barn og driver verden fremover.
• Kvinner er bedre ledere enn menn.
• Hvis alle verdens statsledere hadde vært kvinner, hadde vi ikke hatt krig i verden.
• osv. osv.

Jeg skjønner ikke at det kan være sosialt akseptert å lire av seg dumheter som dette. Jeg tror vi er ferdig med dette nå, og vi trenger ikke kjempe for at kvinner skal bli tatt seriøst nå lenger. Så enten får de som kommer med slike uttalelser bare rulle inn puppen og slutte med disse meningsløshetene, eller så jeg som mann få lov til å si ting som:

• Menn er mye sterkere enn kvinner
• Menn begynner ikke så lett å grine hvis ting blir vanskelig.
• Uten menn hadde menneskene fortsatt bodd i huler og spist bare rå knollfrukter.
• Hvis alle verdens mødre hadde vært menn, hadde alle barn fått hamburger, pizza og spagetti til middag.
• Kvinner er overflødige. Menn kan fint knulle hverandre i rompa og kunstig dyrke fram små guttebarn.

Stilling ledig - Verdensdoktor

Fra UD 6/5 2009:

Da jeg var ferdig med min sivilingeniørutdannelse for snart ett år siden, var jeg overbevist om én ting: Jeg ville ikke ta en doktorgrad .

Jeg var nettopp ferdig med studiet, og ville gjøre noe praktisk og viktig. Nå har det snart gått ett år, og jeg har nettopp skrevet under på en ny arbeidskontrakt: Jeg skal ta doktorgrad innen utvikling av tredje generasjons solceller. Hva har skjedd?

Forskning på miljøvennlig energi

Bakgrunnen for mitt ”kontroversielle” valg er knyttet til etableringen av åtte nye forskningssentre for miljøvennlig energi (FME). Fra nå av og fremover vil vi se en rekke utlysninger av doktorgradsstipendiat-stillinger i forbindelse med etableringen av disse forskningssentrene. Denne satsingen er ett av regjeringens svar på klimautfordringen, og de skal jobbe med å utvikle fremtidens løsninger for blant annet offshore vindkraft, CO2-fangst, solceller og bioenergi. Satsingen betyr totalt investeringer på rundt 2 milliarder kroner i løpet av åtte år, og det regnes med at mellom 150 og 250 stipendiatstillinger vil utlyses i forbindelse med sentrene. Det er med andre ord behov for nye forskere.

Bli doktor - redd verden

Det er noe skepsis knyttet til det å ta en doktorgrad, kanskje spesielt blant teknologistudenter. For meg var det viktigste argumentet at en forskerkarriere gir meg en sjanse til å gjøre en forskjell. Som forsker innen nye miljøvennlige energikilder deltar jeg aktivt i å utvikle intelligente og bærekraftige løsninger for en bedre fremtid. Stadig flere mennesker i verden oppnår en høyere levestandard, og sammen med befolkningsvekst gir dette et umettelig behov for ny energi. Sett i sammenheng med klimautfordringen, gir dette en stor utfordring med tanke på utviklingen av et nytt og mer bærekraftig energisystem. Vi kan stå foran en energirevolusjon, men det forutsetter at vi er offensive og driver utviklingen i riktig retning.

I min doktorgrad skal jeg forske på nye materialer og teknologier til såkalte tandemsolceller. Det vi i praksis si å lage en solcelle som ligger i to lag oppå hverandre, som kan konvertere nesten dobbelt så mye av lyset om til elektrisitet i forhold til vanlige solceller. Solceller er spennende, også i Norge, ikke nødvendigvis på grunn av at vi skal installere solcellene her, men fordi vi allerede er ett av verdens beste land når det gjelder produksjon av solceller og materialer til solceller. Solceller fremstilt ved hjelp av ren, norsk vann- og vindkraft vil være et svært bærekraftig alternativ for energiproduksjon i land der det er mye sol.

Mange muligheter

Et annet argument for å velge en stipendiatstilling, er at det gir en sikker jobbfremtid med mange muligheter. Mange tror at man kun kan jobbe på universiteter og høyskoler med en doktorgrad. Jeg for min del var i tvil om valget mitt fordi jeg ikke var så veldig interessert i å jobbe innenfor akademia. Sannheten er at mer enn to tredjedeler av de som har doktorgrad innen teknologi er ansatt i det private. Etterspørselen etter doktorgradskompetanse er økende, og en PhD danner et godt grunnlag for å drive med forskning og utvikling, ikke bare innen den disiplinen man spesialiserer seg på. Doktorgraden er Norges høyeste utdannelse, og gir kanskje også flest muligheter med hensyn til arbeidsplass.

Frihet og ansvar

En stipendiatstilling gir mye frihet i arbeidet. Jeg får i min doktorgrad selv velge mye av hva jeg vil jobbe med, for eksempel om jeg ønsker et eksperimentelt eller teoretisk fokus. Man har en veileder, og ikke en sjef som forteller deg nøyaktig hva du skal gjøre og når. Man får mange sjanser til å reise, gi presentasjoner, og man kan i mange tilfeller også dra på utveksling. Jeg for min del ønsker å dra på utveksling til Madrid. Ikke bare for å oppleve en spennende kultur med god mat, vin og ekte sommer, men også for å utveksle erfaringer og knytte bånd med noen av verdens fremste eksperter på den typen solceller jeg skal studere. Å være stipendiat er en fin måte å forlenge studentlivet på.

Lønn i himmelen?

Noe av skepsisen knyttet til stipendiatstillinger er grunnet i lønnsbetingelsene. Lønnen man får som stipendiat kan dessverre ikke konkurrere med fete lønninger som feltingeniør i oljebransjen. Men lønnen er faktisk ikke så ille. Den er mer enn fire ganger høyere enn den summen en heltidsstudent har å rutte med av penger fra Lånekassen. Lønnsnivået for nyutdannede er sammenlignbart med det man får i sivilingeniørstillinger i kommune og stat. Det kan også virke skremmende for mange å binde seg til en stilling i tre eller fire år. Men når alt kommer til alt, er dette slett ikke et avskrekkende antall år for en jobb. Men i realiteten er dette en vanlig tidsperiode for en nyutdannet, uansett arbeidsplass.

Jeg vil med dette oppfordre teknologistudenter til å vurdere en stipendiatstilling. En rekke nye stillinger vil bli utlyst framover, og det vil åpne seg muligheter for studenter fra de fleste ulike miljøene på NTNU.

Debatten som aldri tok slutt

Det har pågått en debatt i Teknisk Ukeblad de siste ukene, angående hvorvidt klimaforandringer er menneskeskapte eller ikke. Det hele løp ut fra et intervju med professor Pål Brekke, som i TU nr 06/09 retter helt legitim kritikk mot Al Gore sin klimapropaganda. TU klarte å vekke mange folks interesse med sine skandaleoverskrifter, men det er i utgangspunktet ikke noe skandaløst over kritikken som Pål Brekke gav uttrykk for.

Pål Brekke sin kritikk falt imidlertid i god jord hos flere såkalte klimaskeptikerene, som nekter å godta at det er mer enn meget sannsynlig at måten vi forandrer atmosfærens sammensetning på vil ha betydning for klimaet. Hva er det med disse folkene? Hvorfor lar de seg ikke overbevise? Hvorfor klarer de ikke å se at det må være noe galt når alle deres med-klimaskeptikere er astronomer, prosessingeniører og andre synsere? Klimaforskere og meteorologer har (dessverre) trukket seg ut av debatten, da de har viktigere ting å gjøre enn å føre en evig debatt med eksperter fra andre fagfelt om hvorvidt deres forskning er av verdi.

La oss hoppe til år 2100. La oss se for oss at gjennomsnittstemperaturen på jordkloden har steget med 5 grader siden 2009. Havnivået har steget med 1,5 meter og hele Afrika, India, og deler av Latin-Amerika er blitt omgjort til en ulevelig ørken. De fleste klimaskeptikerene er døde, men la oss si at et par fortsatt lever, eller at det har kommet til noen nye gjennom årene. Er de overbeviste nå? Nei! Fordi den argumentasjonen de førte i 2009, vil fortsatt være gyldig. Vi vil aldri komme frem til et åpenbart og uttvetydig svar på om klimaendringene er menneskeskapte. For klimaforskere vil det være nærmest opplagt, men for den jevne mengde av folk og vitenskapsmenn er klimaet et for komplisert system til å kunne gi noen enkle svar.

Det er nå ingen som tviler på at Galileo Galilei eller Copernicus hadde rett da de hevdet at jorden ikke var universets sentrum. Dette er ganske enkelt fordi senere tiders observasjoner har vist at det ikke er slik. Vi kan nærmest direkte observere at jorden ikke er universets sentrum. Dette vil aldri skje med klimamodellene. Det vil alltid være en viss usikkerhet knyttet til klimaet, men vi må velge å stole mest på dem som kan mest om det, nemlig klimaforskerne selv.

Et annet poeng er selve psykologien rundt klimaforandringene. Problemet er at forandringene er forårsaket av våre egne handlinger, uten at vi ser noe direkte årsak-virknings-forhold. Vi vet alle innerst inne at det er bedre å sykle enn å kjøre bil til jobben, men hvis du velger bilen har vi en psykologisk mekanisme som hjelper oss til å mestre denne uoverstemmelsen mellom handling og holdning. Det kalles kognitiv dissonans, og gjør at hjernen din overbeviser seg selv om at handlingene dine ikke er så ille som du egentlig vet at de er. Dermed legges tvilen om menneskeskapte klimaforandringer for stor vekt. Slik kan vi fortsette vårt behagelige liv med bil til jobben og oljemillioner i pensjonsfondet uten at vi får for dårlig samvittighet for det. For dårlig samvittighet er det jo ingen som vil ha. Det er ofte vanskeligere å forandre på hvordan man handler enn på hvordan man tenker.